So a Haitian man walks into a Bar …

Men i all verden. Lever denne fortsatt, da?

Jeg har vært opptatt. Kjempeopptatt. Så opptatt at jeg ikke har vært opptatt, faktisk. Når var sist jeg skrev her? Høsten en gang? Lenge siden, ja. Det har både vært jul (da planla jeg å skrive liste, slik som i fjor), romjul (da satt jeg ute og solgte fyrverkeri), nyttår (da var jeg på Stabekk, men tenkte på å si godt nytt år), og deretter ingenting. Vel, jeg har jo kjøpt meg iPhone, da. Og så fikk jeg Brütal Legend til jul. Og så har jeg skaffet meg Dragon Age: Origins. Så dere skjønner liksom tegninga. Men unnskyldning? Det har jeg ikke. Ikke at jeg gidder å finne på det heller, dette er min blogg, og jeg bestemmer.

Men til alle sammen: God jul, takk for det gamle, godt nytt år og hei! Nå er vel alle hilsener tatt med. Og gratulerer med dagen til dere som har hatt bursdag siden sist.

Resten av overskriften er ikke særlig snill. Det har jeg aldri vært, og har ingen store planer om å bli det. Hvis du virkelig vil lese resten, skal jeg ikke nekte, men ikke kom her og si du ble støtt og hele Haiti hater meg.

So a Haitian man walks into a Bar, and the Bar collapses.

Nå går jeg tilbake til å leke med iPhonen min. Forslag til apps jeg kan laste ned?

Jøsses, videoblogg og greier?

Jepp, fjortis som jeg er, prøver jeg også å fikse videoblogg. Se den og kommenter!

Sjekk også ut t-skjortesamlinga mi i sidebaren.

Allehelgensdagen derpå

Vet dere hva? Jeg blogga ikke i går! Det jeg derimot gjorde, var å skrive søknader og slikt. Noe jeg skal i dag også.

Men i går, altså. Først ble jeg tipset om en festlig YouTube-video, nemlig en japansk en. Og det er alltid gøy. Et land som bruker live-sendt traumatisering av små barn som nasjonal underholdning har forstått det.

Deretter gikk jeg litt rundt i huset, før jeg fikk min kjære mor til å kjøre meg ned til Asker for å leie film og hente Bea som var ferdig på jobb. Jeg endte opp med å leie Shaun of the Dead og Ett ubesvart anrop. Vi så Shaun, men det ble for seint for den andre filmen. Får vel se den i kveld eller noe. Eller ikke se den. Får se.

Når natten sniker seg på …

… prøver jeg å sove. Andre, tilfeldigvis i samme seng, not so much. Bøffer fra Mads for å illustrere.

M er selvfølgelig kåppirajt Mads Eriksen. Sånn i tilfelle du lurte.

Ut på tur, aldri sur

Jeg har sikkert spilt for mange spill. Jeg har sikkert sett for mange filmer. Jeg har sikkert lest for mange bøker. Men hot damn, jeg vil ut på et eventyr! Et skikkelig eventyr der jeg setter avgårde for meg selv, får sjansen til å møte nye mennesker med helt spesielle, personlige egenskaper og kunne si “vil du være med, så heng på”. Jeg har skikkelig lyst. Jeg vil ha et etthåndssverd som jeg kan bruke til å slå løs på monstrene som dukker opp i tide og utide og den obligatoriske slemme mannen med lang kappe som dukker opp når det passer verst.

Jeg vil kappete med troll. Jeg vil nå Soria Moria. Jeg vil utløse en urgammel forbannelse. Jeg vil vinne halve kongeriker (er ikke så keen på prinsessa, jeg har min egen), jeg vil finne skrap i veikanten som jeg kan bruke til å målbinde folk. Seriøst, jeg vil leve i et eventyr! Jeg vil vandre! Jeg vil kunne slippe å bekymre meg for alt mulig og bare gå. Jeg vil gå en lang tur.

Jeg vil være en oppdagelsesreisende. Med tropehjelm, lette, beige linklær og machete. Jeg vil oppdage nye eller glemte kontinenter og landsbyer. Jeg vil lære eldgamle hemmeligheter. Jeg skulle virkelig ønske vi ikke visste så mye. Jeg kunne godt levd på 1700-tallet, egentlig. Eller 1600-tallet. Jo, 1600-tallet. Jeg liker 16 bedre enn 17.

Jeg vil bekjempe ondskapen. Jeg vil ha mystiske krefter. Jeg vil være han profetene så komme. Jeg vil være Den Utvalgte.

Seriøst, er noen med meg på eventyr?

Let me tell you ’bout the Birds and the Bees …

Alle har vel sett den nye VG-reklamen. Den uskyldige lille jenta som, med dukker, rekonstruerer noe hun kanskje har sett. Jeg personlig syns ikke reklamen er så altfor morsom, men jeg skjønner tegninga og greier. Men dette får meg jo til å tenke litt, mimre litt og fornekte litt. Eller, ikke fornekte (det må jeg åpenbart ha gjort tidligere), for jeg kan ikke huske å ha opplevd “praten” med mamma eller pappa. Jeg kan imidlertid huske at jeg gledet meg til den. Jeg husker ikke om jeg gikk så langt som å spørre om vi kunne sette oss ned og snakke om bier og blomster, men det var en ting jeg ville gjøre. For vi har alle sett klisjeene. Denne VG-reklamen, flaue fedre, storker, og så videre.

Nei, eh, du, eh, jo, eh, når, eh, en mamma og, eh, en pappa blir veldig, eh, glade i hverandre, så, eh, koser de veldig, og, eh, dagen etter, så, eh, går de jo på, eh, IKEA, da, og eh, kjøper et, eh, byggesett, og, eh, drar hjem med det, og, eh, bygger det, og, eh, så får de et lite barn, da.

Hvorfor fikk jeg aldri denne praten, pappa? Eventuelt hvorfor var den så traumatisk at jeg har fornektet dens eksistens? Svar meg, jeg vet du leser denne bloggen!

Men det skal sies at jeg ikke har trengt “praten”. Jeg har fått med meg hva jeg skal gjøre og hvordan man gjør det og alt det der. Så jeg lurer på om “praten” egentlig er nødvendig. Var den det tidligere? Er dagens ungdommer såpass oppdatert på slikt at vi ikke lenger får oppleve livets kleineste dag? Hjelper virkelig skolens “seksualundervisning” om hvordan eggceller fungerer, eller har pornoen skylda? Er det virkelig pornoen som har tatt over for foreldrene nå i digitalalderen, slik Playstation og Nintendo har tatt over for barnevakten? Jeg kan dessverre erindre et par ganger jeg var med folk hjem fra skolen, og disse guttene bestemte oss for å sjekke pappas videoskuff. Bildene er brent inn på netthinnen. Det var ikke koselig da, og det er ikke koselig nå. Bildene. Kolossale, halvstive peniser som stikkes inn, uansett lyst, uansett hvor. Det er det mentale bildet jeg har gått med siden femte klasse. Og jeg mistrives med det. Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ha en utrolig klein samtale med pappa. Det er det minnet jeg vil ta vare på om seksualundervisning, ikke plastelinafigurer som tar på seg selv eller gigantiske, skittenrealistiske peniser. Gi meg barndommens uskyld tilbake, og gi meg “praten”!

(Jeg gleder meg til jeg kan sette min sønn på fanget og gjøre ham flau, jeg.)

Å, heisann!

Nå skriver jeg på en PC jeg aldri har blogget på før, nemlig min gamle. En søt, gammel stasjonær Dell jeg kjøpte i tiende klasse for å game på The Gathering. Oh yes, I’ve been there. I andre eller tredje klasse kræsja den litt, så jeg formaterte den da. Og så funka den ikke på en stund. Men det gjør den nå! Derfor tenker jeg at, siden jeg likevel ikke bruker denne noe særlig, kan jeg installere Linux på den. Så jeg laster ned Ubuntu as we speak (jeg er passe dum, da. Det kommer en ny Ubuntu i overmorgen), og så skal vi ha det kjempefett. BioWare har jo til og med gitt ut en Linux-ting til Neverwinter Nights, så jeg tenker jeg henter det neste gang jeg er i Bergen. Som jeg har savna det spillet.

Og så skal det vel nevnes at forrige innlegg var innlegg nummer 100. Det er litt kult. Det har jo bare tatt over et år. Dårlig bloggfrekvens her, ja. Vel vel. Det får gå. Jeg er jo så opptatt med andre ting.

Men la meg fortelle om min kjære Bea. Dere som har vært på ett av de to rommene mine (dvs. hybelen i Bergen og rommet i Asker),  vet at det har en tendens til å bli litt rotete. Men det ville ikke min kjæreste, nei. Før jeg ble innlagt, ryddet hun hybelen i Bergen, og nå de siste dagene har hun fullstendig gjennomryddet rommet i Asker også. Som muligens var verre enn Bergen. Ja, faktisk.

Selvfølgelig vil jeg jo ikke helt ha det sånn. Hun kan da ikke bare gjøre alt for meg mens jeg knapt gjør noen ting. Men sånn blir det. Hun jobber i en slik fart at jeg bare blir stående og måpe (eller sittende og lese gjennom en gammel skolestil. Kjent fenomen for flere der ute?). Jeg får helt bakoversveis, og de eneste gangene jeg kommer tilbake til virkeligheten, er når hun spør meg om hun kan kaste noe. Jeg må selvfølgelig nekte, for alt er jo minner! Og så må vi småkrangle litt om det, og så klarer vi å forhandle oss frem til loftsløsningen. Rare greier. Uansett, rommet mitt er helt strålende ryddig nå, og det har det ikke vært på flere år! Så Bea, jeg elsker deg. Ikke bare for det ekstreme ryddetalentet ditt, men for alt du er og alt du gir meg. Ikke sånn materialistisk sett.

Og forresten laster jeg heller ned Linux Mint. Droppa Ubuntu.

Nå lurte jeg dere godt!

Når jeg tenker meg om, var det kanskje ikke verdens beste sistepost. Eller, den var jo bra, om jeg får si det selv, men så er det liksom greia at jeg ikke skrev noe etter det. På to uker. Etter en post der jeg fryktet for livet. Det var vel ikke så altfor mange av dere som trodde jeg faktisk var død, var det? Uansett, unnskyld for den. Jeg har jo gjort så mye.

Først av alt, tenker jeg kanskje dere lurte litt på hva som skjedde på sykehuset. Svaret er heller lite. Jeg ble lagt inn med mistanke om blindtarmsbetennelse, som dere kanskje skjønte. Etter mye om og men (den ene legen stakk fingeren opp i rumpa mi!), fant legene ut, to dager etter, at det ikke var noe spess. Sannsynligvis var det bare en irritasjon som gikk over av seg selv. For jeg er jo helt fin igjen nå. Uansett, da jeg har folk som bryr seg om meg —  Bea og mamma — ble jeg like godt med dem hjem igjen. Så jeg sitter nå her i Asker, noe jeg har gjort i to uker nå. Vel, jeg var litt i Oslo også, da.

Jeg har vært på DesuCon. Jepp. DesuCon. En årlig messe for Japan-, spill-, fantasy- og sci-fi-nerder. Høres ut som meg? Ja. Men nei. Jeg kan gå på Raptus. Der er det greit. Det har riktignok blitt infisert av svette femtenåringer de siste årene. Og det er nettopp det Desucon er. Svette, femtenårige, bleikfeite nerder som tror de er figurer fra japanske serier og spill.

Men jo, jeg var der. Og jeg betalte ikke. Jeg ble invitert. Eller, Final Fantasy Norge ble invitert, og siden jeg er så høyt oppe i systemet der, betyr det at jeg også ble invitert. Anders, Arild og jeg holdt et timeslangt foredrag om Final Fantasy, dets utvikling og fremtid. Vi fikk strålende tilbakemeldinger fra tilskuerne, nærmere 100 i tallet, og var selv storfornøyde. Vi hadde også stand, der vi i løpet av to dager delte ut to kopier av Dissidia: Final Fantasy til PSP. Den første kopien ble utlevert til en glad jente som svarte riktig på spørsmålskonkurransen vi hadde laget, og den andre dagen vant enda en glad pike som hadde tegnet en fabelaktig tegning. Så, alt i alt var det faktisk veldig morsomt. Iallfall å være på stand.  Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker resten av konseptet.

Og ellers lever jeg vel. Jeg søker fortsatt jobber, og hadde blitt ganske supermegaglad om noen ville gi meg en.

This just in: Jeg fant nettopp ut at pappa har fått blogg. Hipp hurra og hei på deg.

Uansett. Har dere savnet meg, egentlig?

Frykten

Jeg er ikke hjemme. Hvis du har fulgt med på bloggen, skjønner du at jeg er sjuk. Det er mulig det ikke er blindtarmen, så legene leter etter hva som gjør vondt inni magen min. Gårsdagens CT-scan viste ingenting annet enn litt væske i høyresiden av buken, noe som kan tyde på betent blindtarm, men man er ikke sikre.
I natt kom Bea på besøk. Hun er virkelig skjønn, dropper jobb og skole for meg. Etter at Bea hadde dratt opp på hybelen, la jeg meg til å sove. I tretiden ble jeg vekket av noen leger, og så tilbake til søvnen. Og så, Frykten. Ja, stor F.
Jeg ble vekket av en bioingeniør tidlig i dag morges for å ta en blodprøve. Greit nok, blodprøver er da dagligdagse saker i Lars-land. Men så.
Inn kom en sykepleier med et øretermometer. Det er jo i og for seg greit. Men denne sykepleieren har jeg møtt før. Denne sykepleieren har jeg delt kjøkken og bad med. Denne sykepleieren har sporet meg opp og prøver på ny å drepe meg. Hun kom nettopp inn og fortalte om en brannøvelse jeg ikke skal trenge å bry meg om. Særlig. Hun kommer til å tenne på Haukeland universitetssykehus, forstår dere?

Hvis du kan lese dette, hjelp meg. Jeg er fanget her, med en potensiell Lars-morder med makten over eventuelle medisiner og mitt uferdige liv. Vær så snill, hjelp meg!

Friskeste gutt på sovesal 1

Ja, ja, så satt vi her, da. På Haukeland universitetssykehus og venter på en kirurg som skal beføle blindtarmene våre.
Nei, jeg tøyser. Det er det bare jeg som gjør.