Gutten bak setningene

Etter mye om og men har jeg endelig bestemt meg for å gidde å skrive en tekst for dere som ikke kjenner meg. Kan være greit, fant jeg ut, da jeg har så utrolig mange lesere å mette med ordene mine.

Lars Solbakken

Jeg har et lengre navn enn dette. Opprinnelig het jeg Gulliksen til mellomnavn, men da jeg fylte atten år, bestemte jeg meg for å legge til enda et navn for å hedre min interesse for Japan. Dermed ble jeg hetende Shunsuke også. Dette har selvfølgelig ført til mange morsomme kallenavn, som f.eks. “Snuskhue”, “Kjønnsuka”, “Kjønnssyke”, “Shunsuke Gulingen” (Shunsuke Gulliksen, ikke sant), m.fl. Så ja, man kan vel si at jeg er en mann av mange navn. Favoritten min er dog fortsatt mitt halv-/helveis interne Lars Shunsuke “Badeball” Gulliksen Solbakken Ebenhöeg-Larssen, da dette oser stil og klasse og alt som måtte følge.

Jo, altså. Jeg er en gutt på 20 år. Født i det Herrens år 1989, i det glade april, sånn omtrent på midten der. 12., altså. Fin dato. Ut ifra dette å bedømme, er det mange (?) som vil si at jeg er en mann, men der må jeg si meg uenig. Selv om jeg er to år over den grunnlovsfestede voksenalderen, vil jeg ikke ansi meg som en voksen person. Jeg har kanskje voksne meninger og ideer, ifølge noen, men det er ikke alt som trengs for å være voksen, iallfall ikke å føle seg voksen. Jeg mener at jeg fortsatt har mye igjen å oppleve før jeg kan kalle meg en ekte mann. Jeg vil se pyramidene. Jeg vil gjøre meg helt ferdig med studiene. Jeg vil gifte meg. Jeg vil få barn. Jeg vil ha opplevd en ekte slåsskamp. Jeg vil ha en balansert økonomi.

Og det viktigste av alt: Jeg vil etablere meg som forfatter. Det er drømmen jeg strever for å oppnå. Derfor trener jeg. Jeg noterer ned alle ideene som faller meg inn, noen ganger setninger, andre ganger konsepter eller hele noveller, i en liten, svart bok, jeg skriver historier når de faller meg inn, og viktigst av alt: Jeg leser. Mange vil si at jeg leser mye, men jeg føler ikke det. Jeg har et godt antall bøker bak meg, men listen over bøker jeg har lyst til å lese er mye større, så jeg er ikke fornøyd ennå.

Blant mine favorittforfattere er Haruki Murakami (Kafka på stranden, Sauejakten, Trekkoppfuglen, osv.), Tore Renberg (Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim, Charlotte Isabel Hansen, osv.) og Neil Gaiman (The Sandman, American Gods, The Graveyard Book, osv.). Disse tre forfatterne er de som inspirerer meg til å skrive. Disse tre forfatterne er dem jeg ser opp til og ønsker å bli som, men som jeg aldri kommer til å bli sidestilt med.

Jeg spiller også grusomt mye. For mye, vil noen (inkludert meg) kanskje si, men jeg klarer dessverre ikke gjøre noe med det. Jeg er på stadig søken etter nye opplevelser, og jeg føler at mange av spillene jeg spiller gir meg akkurat det. Som en ung forfatter to be, er selvfølgelig en fengende historie noe av det viktigste i et spill, etter min mening. Men historien kan være så bra den bare vil, gameplay og spillerfølelse er fortsatt uhyre viktig for å få et spill til å låse opp døren til mitt hjerte. Blant spillfavorittene mine, finner du bl.a. Pokémon-serien,Metal Gear-serien, Zelda-serien, Final Fantasy-serien og selvfølgelig den gode, gamle Mario-serien. Det finnes jo selvfølgelig spill jeg liker utenom disse rammene, for det er vanskelig å definere smak. Mange spill har ett eller annet spesielt ved seg som jeg ikke klarer å sette fingeren på, og andre spill er bare rett og slett festlige å spille.

Og så tegneserier, da. Det er et stort kapittel, det. Jeg har fra før jeg kan huske lest Donald,  og det gjør jeg selvfølgelig fortsatt, dog noe sjeldnere, da det er broren min som abonnerer på bladene, og jeg bor på den andre siden av landet fra ham. Dessuten har det blitt så mye dårligere med årene. Nåja, jeg er kanskje bortskjemt. Jeg har jo tross alt vokst opp med Don Rosa, og han er, som alle vet, den beste. Og, som med alle, har jeg modnet med årene. Jeg leser stripeserier (M, Pondus), énrutere (The Far Side) og mer episke serier (Batman, The Sandman, Lucifer, Watchmen, X-men). Jeg besøker årlig tegneseriefestivalen Raptus, og i fjor jobbet jeg til og med som frivillig. Jeg har altså møtt mange store tegneserieskapere opp gjennom årene.

Som du har lest, er jeg vel en ganske normal gutt, vil jeg tro. Jeg tilbringer mye tid foran skjermer, bak bokpermer og/eller med musikk i ørene. Jeg trives godt på festivaler, og har tidligere deltatt på Quartfestivalen, Norwegian Wood og Roskilde, som de fleste andre i Skandinavia også har. Noe jeg har, men ingen andre har, derimot, er verdens beste kjæreste, Bea. Ja da, romantisk pjatt fra en forelska gutt, jeg vet, men jeg lar meg ikke rokke — Bea er helt riktig for meg, og jeg tør faktisk si at jeg er helt riktig for henne også. Det er ingen jeg kan snakke mer naturlig med, og ingen jeg føler meg bedre sammen med. Siden hun bor i Asker og jeg i Bergen, består dagene som oftest av at jeg farter frem og tilbake mellom forelesninger og rommet jeg bor, i en slags halv-tilværelse der jeg venter på neste gang jeg får være med Bea. Ikke misforstå, jeg har det kjempefint slik jeg har det, men jeg føler meg ikke hel uten at min utvalgte er i samme område som meg. Nok romantikk, nå.

Jeg kommer ikke på så veldig mye mer å skrive, egentlig. Hvis det er ting dere stusser over når dere leser denne teksten, kommenter gjerne under, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan, enten ved å redigere, eller bare ved å svare personlig.

- Lars